– Seabling er et prosjekt fremfor et brand.
Skulpturer av plast
Det hele startet da Synne og Vemund, sammen med familien, plukket plast ved sjøen som ligger rett ved hytta til Synnes foreldre.
– Vi har en hytte rett ved sjøen. Om sommeren bruker vi å plukke plast og rydde i områdene rundt, ved strendene og slikt. Det kommer en del ting flytende i land der, så det begynte egentlig som en ironisk vri på en skulpturpark da det var så mye debatt rundt Ekebergparken. Som et tullete familieprosjekt lagde vi «Lakkvika skulpturpark», som begynte med at Vemund lagde skulpturer av ting som kom i land, forteller Skjulstad.
– Etter hvert prøvde vi å se om vi kunne ta det litt ned, for det var en del av disse tingene som ble ganske store. Derfor begynte han å lage smykker av plastbiter som han hengte på noen trær, for mange av disse plastbitene var veldig fine. Videre begynte vi bare å fikle med dem – legge dem oppå hverandre og sette dem sammen og sånn. Til å begynne med forsøkte vi å bruke taufragmenter som man også finner over alt, men det ble litt vanskelig ettersom det ble så mange knuter.
Siden den gang har Synne og Vemund tatt smykkene til et nytt nivå.
– Vi har hele tiden utviklet det. Nå får vi en gullsmed til å lage noen av delene på bestilling. Hun håndlager og spesialdesigner deler som vi trenger for å sette plastbitene sammen. Så det har liksom gått et stykke fra vi satt der og fikla med plasttråder til nå. Verken jeg eller Vemund har laget smykker før, men likevel gjør vi det bare.
Skaper diskusjon
Etter flere forespørsler begynte Synne og Vemund å selge smykkene, men det var aldri drivkraften i prosjektet.
– Å selge smykkene er vel den delen vi har jobbet minst med, og vi begynte ikke med det før vi fikk forespørsler fra folk om de kunne få kjøpe dem. Vi har noen av smykkene i museumsbutikken på Maritimt museum på Bygdøy. Selv om de bare ligger der, og ingen kjøper dem, så jobber smykkene likevel – de kan skape diskusjon. Det har vi fått tilbakemeldinger om, at de setter i gang en samtale. Samtidig er det jo fint å kunne få solgt litt, for å kunne dekke utgiftene, men det er ikke motoren i prosjektet.
Synne og Vemund har hovedsakelig produsert øredobber, men nå er de i gang med å utvikle andre typer smykker.
– Det har vært mest øredobber. Frem til nå har vi holdt på med en type øredobber som henger, men nå skal vi i gang med å utvikle en annen type øredobber som sitter fast på øret. Vi holder også på med å lage brosjer, og muligens kommer det også noen ringer. Men vi må prøve oss frem litt, for plastikkbitene vi bruker, bruker vi slik som vi fant dem. Vi verken knekker eller former dem, det eneste vi gjør er å borre i dem hvis vi de skal henge i noe. Så det innbefatter også det å finne biter det går an å bruke. Det blir en slags materialundersøkelse.
En liten del av noe stort
Selv om fremtiden virker lovende for Seabling, har ikke Synne og Vemund en konkret plan om hva de skal gjøre videre med prosjektet.
– Det er litt spennende. Noen prosjekter har en helt klar bane som er staket ut på forhånd, det har ikke dette prosjektet. Vi lar det bevisst ta uventede vendinger – det skal få lov til å utvikle seg organisk. Men så klart håper vi at vi kan være med på å skape mer oppmerksomhet rundt plastproblematikken. Jo mer oppmerksomhet, jo bedre. Samtidig er ikke oppmerksomhet alene nok, det må mer til. Jeg tenker ikke at på grunn av at vi lager disse smykkene, så får vi verdensomspennende plasthåndteringssystemer i boks nå. Det er derimot summen av alle initiativer som er med på å dytte dette fremover. Selvfølgelig er det et mål å være med på det.
– En annen ting med dette er at disse smykkene er noe man går med på kroppen. Det blir veldig nært, og man tar vare på dem. Det er ikke sånn at man bruker et par smykker og kaster dem i søpla når man er ferdig med å bruke dem. Så hvis det kan sette i gang noen tanker og refleksjoner hos enkeltpersoner, så tenker jeg at det er mer enn ingenting. Det er jo på en måte målsettingen med det.
Hva gjør deg kreativ?
– Vanskelig spørsmål. Jeg tror ikke jeg kan si at det er det eller det, jeg tror jeg heller må si at det er en måte å forholde seg til verden på – som mer eller mindre trykker ned og får rom i forskjellige situasjoner. Så jeg tror ikke jeg kan si at «nei, dette gjør meg kreativ». En ting som er med på å gjøre det, kan være at jeg bare gjør ting, rett og slett. Eller at jeg går inn med en idé om at jeg skal prøve ut eller undersøke noe. At det er noe som skal undersøkes – det er ikke et resultat som er en gang for alle. Teste ting ut for å fjerne et slags prestasjonspress. Det å tenke «dette prøver jeg, jeg skal se hvordan det blir». Ikke tenke på at det er et endelig resultat som skal måles og veies.
Når er du på ditt mest kreative?
Det må jeg dessverre si at gjerne er når jeg har kniven på strupen og egentlig ikke har tid. Når jeg har det mest travelt, for da må jeg bare få ting gjort. Jeg kan ikke bare sitte og gnure på hver eneste lille ting, og spørre meg selv om det er bra nok eller ikke. Da blir det litt mer fart i sakene.